Sluttrapport Hjorteskadeprosjektet 1998-2000

Full tittel: Veiberg, V. 2001. Sluttrapport Hjorteskadeprosjektet 1998-2000, Norsk Hjortesenter, Rapport 1/2001 : 1-58. ISBN 82-8040-005-2

Referat

Hjorteskadeprosjektet kom i stand etter hovudinitiativ frå Sogn og Fjordane Skogselskap. Bakgrunnen for prosjektet var at den etterkvart store hjortebestanden på Vestlandet, medførte stadvis omfattande skadar på produktiv skog og eng. For grunneigarar som vart hardt råka resulterte skadane både i store økonomiske tap, og i varierande grad avgrensingar i forhold til kva produksjon den enkelte kunne drive med. Kjennskapen til førebyggande tiltak, skadetaksering, kunnskap om årsaksforhold, kortsiktige og langsiktige effektar var mangelfull eller fråverande. Gjennom prosjektet håpa ein å få svar på enkelte av dei mest sentrale spørsmåla relatert til desse problemstillingane.

  Det førelåg lite samla informasjon om skadepress og skadeomfang i regional samanheng. Gjennom ei spørjeundersøking til dei kommunalt viltansvarlege i Sogn og Fjordane, ønska prosjektet å danne eit bilete av denne situasjonen innan fylket (kap. 3.1). Ikkje uventa avdekka resultata store variasjonar i kunnskapen om dei aktuelle forholda, og i korleis problematikken kring beiteskadar vart handtert. Trass ulik innsikt i skadesituasjonen og varierande detaljeringsnivå på svara, gav undersøkinga tydelege svar på kvar dei fleste konfliktområda fanst. Kystkommunane og delar av midtre Sunnfjord hadde det jamt største skadetrykket både på innmark og på skog.

Bruk av gode viltgjerder har gitt svært positive resultat ved førebygging av hjorteskadar. Mange ulike løysingar har blitt prøvd. For å samanlikne fire vanlege gjerdekonstruksjonar med omsyn til pris, vedlikehald, sterke og svake sider, blei det laga ei samanstilling av brukarerfaringar og tilrådingar frå materialleverandørar (kap.3.3). Resultatet viste overraskande liten prisskilnad mellom dei fire typane. Etter ei heilskapsvurdering vart likevel gjerder konstruert med viltnetting, trekt fram som den jamne vinnar.

Både i samband med beiteskadar på eng og drivverdig skog har det mangla presise, objektive og brukarvennlege metodar for registrering og taksering av dei aktuelle skadane. Før slike kan utformast trengst det grunnleggande kunnskap både om metodiske avgrensingar, og dei forhold som direkte og indirekte påverkar effektane av skadane. Medan arbeidet som var retta mot skadar på eng stoppa opp grunna manglande finansiering (kap. 3.2), hadde ein større suksess med innsatsen mot skogskadar. Hovudfokus blei sett på skadar i form av borkgnag på gran i hogstklasse 3 og 4. I samarbeid med SKI vart det utforma eit framlegg til standardisert metodikk for registrering og taksering av gnagskadar (kap. 3.4). Som grunnlag for berekning av økonomisk tap, var det nødvendig med registreringar av skadeomfang. Registreringsbehovet auka med reduksjon av bestandsarealet. Den vidare utrekninga av påført tap, gav moglegheit til å ta omsyn til variable kostnader og inntekter, varierande vekstforhold og ujamn fordeling av skadane.

Undersøking av innslag og utbreiing av råtesoppar etter borkgnag vart gjennomført i samarbeid med NISK (kap. 3.5). Alle dei undersøkte trea var infisert av ein eller fleire typar mikroorganismar. Utbreiinga varierte i stor grad avhengig av type sårinnvandrar. Medan raud bartrekreftsopp var den vanlegaste sopparten, førte toppråtesoppen til raskast råtespreiing.

Bruk av grovdetaljerte registreringar av skadeomfang kan ha relevant nytte i forvaltningsmessig samanheng dersom ein er klar over kva avgrensingar som ligg i materialet. Sogn og Fjordane Skogeigarlag har gjennom fleire år samla inn denne typen informasjon. Sett i samanheng med andre opplysningar frå Skogeigarlaget sitt planarbeid, kan denne type registreringar gi nyttig informasjon om lokalisering av noverande og framtidige problemområde og utvikling i skadepress (kap. 3.6). Som ledd i ei aktiv og målretta forvaltning av både vilt- og skogressursar kan denne type registreringar absolutt vere til god nytte.