NISK RAPPORT
Råte etter hjortegnag på gran i Sunnfjord Full tittel: Veiberg,
V. & Solheim, H. 2000. Sammendrag I områder med
tett hjortebestand har barkgnag i granplantinger blitt et lokalt
omfattende problem. Geografisk sett sammenfaller dette i stor grad med
skogreisingsstrøkene på Vestlandet. Problemet er i først rekke størst
i hjortens overvintringsområder, og granbestand i hogstklasse tre og fire
er spesielt utsatt. I sammenheng med en skogbruksmessig håndtering av
barkgnag-problematikken har skogforvaltningen i lengre tid etterlyst
kunnskap om effekten av hjorteskader. Barken utgjør
treets ytre barriere mot infeksjon av mikroorganismer. Når denne brytes
vil ulike sopper og bakterier kunne infisere såret og forårsake
misfarging og råte. Uttørking og råtevekst fører
til større eller mindre grad av svekkelse og kvalitativ reduksjon av tømmeret.
Omfanget av skaden på tre som direkte eller indirekte ikke dør av
skadene, vil avhenge av sårets størrelse og hvilke mikroorganismer som
etablerer seg. Totalt 88
grantrær (Picea abies (L.)
Karst.) fra to ulike bestand i Sogn og Fjordane ble felt og inngikk i
undersøkelsen. Sårstørrelsene varierte fra 20 til 3460 cm2.
Materialet ble inndelt i fire grupper ut fra sårskadens alder (Gruppe 1:
5 år, Gruppe 2: 6-7 år, Gruppe 3: 12-15 år, Gruppe 4: 16-20).
Gjennomsnittlig høyde fra stubbeavskjær til øvre sårkant for de to
bestandene var 105 og 135 cm. Uavhengig av alder og type mikroorganisme
var sårets størrelse nært relatert til den gjennomsnittlige årlige
utbredelsen av misfarging. Standardisering av sårstørrelser tilsvarende
650 cm2, viste at årlig spredning av misfarging avtok fra 23
cm for de yngste sårene til 16 cm for de eldste. Hvor stor andel av
treets omkrets som var skadd, viste seg å være av større betydning for
utbredelse av misfarging enn sårets lengde. Videre hadde sårets
kompleksitet og omkrets mindre betydning for misfargingens utbredelse enn
det totale sårarealet. Mikroorganismer
ble identifisert i alle trærne, og 95 % var infisert av to eller flere
organismer. Fem sopparter ble identifisert. Øvrige mikroorganismer ble
gruppert i slekter eller andre grupperinger. Den lite aggressive
Bartrekreftsoppen (Nectria
fuckeliana) var den hyppigst isolerte soppen, og ble funnet i 88 % av
trærne. Av råtesoppene var Favnvedsoppen (Cylindrobasdium
evolvens) den vanligste og ble funnet i 56 % av trærne i materialet.
Nest vanligst var Toppråtesoppen (Stereum
sanguinolentum) som ble isolert fra 27 % av materialet. Andre råtesopper
ble bare funnet i fire trær. Den årlige spredningen av misfarging var størst
hos trær med toppråtesoppen som dominerende sopptype. Blant disse var
gjennomsnittlig utbredelse per år henholdsvis 25 og 30 cm i trær med
unge eller gamle sår. Trær uten infeksjon av verken toppråtesopp eller
favnvedsopp hadde de gjennomsnittlig minste sårskadene. Fargeskadesopper
ble isolert fra 76 % av trærne. Av identifiserte fargeskadesopper var Leptodontidium beauverioides svært vanlig og ble funnet i 66 % av
materialet. |